Ballett

Ballett er en danseform som oppsto i renessansens Italia på 1400-tallet. Derfra utviklet den seg til å bli en konsertdans i Frankrike så vel som i Russland, hvor fra den spredte seg til resten av verden. I dag regnes ballett gjerne som selve innbegrepet på en teknisk krevende og eksklusiv dansestil, med en prestisje og berømmelse som er få andre dansestiler forunt. Dette skyldes til dels måten balletten har blitt opphøyet til en elevert, forfinet kunstform av den borgerlige offentligheten – en prosess som for alvor tok til på 1700-tallet – men også det faktum at ballettskolene nyter et velfortjent ry som noen av verdens aller mest kravstore og kompromissløse leverandører av dansere uansett kategori.

Ballettens historie

balett-historiaBallettens spede begynnelse kan knyttes til renessanse-Italias overdådige hoffkultur, hvor de respektive fyrstehusene hadde for vane å underholde sine gjester med dans og musikk. Det var for så vidt ikke noe uvanlig ved dette, men den spesielle dansestilen som oppsto i Nord-Italia skulle med tiden danke ut sine europeiske konkurrenter én etter én. At ballettens triumf ble såpass total skyldes imidlertid at den på et relativt tidlig tidspunkt – i andre halvdel av 1500-tallet, for å være eksakt – fikk fotfeste ved det franske hoff. I 1581 komponerte franskmannen Balthazar de Beaujoyeulx den første balletten, et stykke ved navn Ballet Comique de la Reine som varte i nesten seks timer og som hentet inspirasjon fra gresk mytologi. I århundret som fulgte ble balletten gradvis profesjonalisert, og i 1661 etablerte Ludvig 14., den såkalte Solkongen, verdens første danseskole. Resten av Europas store hoff kopierte franskmennenes eksempel, og i 1738 ble det opprettet et russisk motstykke i St. Petersburg. Som vi skal se skulle dette få store konsekvenser for ballettens videre utvikling.

Utviklingen på 1700- og 1800-tallet

På 1760-tallet inntraff et veiskille i balletthistorien, i form av den franske koreografen Jean Georges Noverres banebrytende bidrag til kunstformens utvikling. Norverres hovedanliggende var å etablere balletten som en egen kunstart, ikke bare et supplement til operaer. Dette resulterte blant annet i den såkalte ballet d’action, der kroppens bevegelser brukes til å formidle et budskap eller en historie. Disse grepene ga balletten egne bein å stå på og var helt avgjørende for dens sterkt økende popularitet på 1800-tallet. 1800-tallet ble nemlig en storhetstid i ballettens historie. Spesielt godt egnet den seg til den romantiske bevegelsens visjoner og idealer. Fra å være inspirert primært av gresk mytologi ble den romantiske balletten orientert i retning av tidløse temaer som kjærlighet, mystikk og drømmer. Samtidig gjorde oppfinnelsen av tåspiss-skoen at de kvinnelige danserne – framfor alt i de feterte ballerinaenes skikkelse – havnet i sentrum for koreografenes og publikums oppmerksomhet. Samarbeidet mellom den russiske komponisten Pjotr Tchaikovskij og koreografen Marius Pepita brakte denne tendens til sin kunstneriske fullbyrdelse, og ballettene Nøtteknekkeren, Tornerose og Svanesjøen er fremdeles de mest oppførte i dag.

Fra «Ballets Russe» til i dag

balett2Russland beholdt sin posisjon som ballettens maktsentrum til langt utover 1900-tallet. Sergej Diaghilevs kompani «Ballets Russe» satte en hittil uovertruffen standard for kunstnerisk genialitet på 1910-tallet, med den fantastiske Vasili Nijinskij som det store stjerneskuddet. I det 20.århundret regnes Nijinski gjerne som en av De tre store sammen med landsmennene Nurejev og Balankhine. I dag videreføres ballettens stolte tradisjoner i Russland av blant annet Kirov- og Bolshoi-teatrene, mens New York City Ballet, The Royal Ballet (London) og Paris Opera er andre verdensledende leverandører av kunstformen. Og om den romantiske ballettens svermeriske idealer har måttet vike for samtidsballettens kompromissløse vilje til å eksperimentere, forblir ballett fortsatt en relevant, dynamisk og høyt elsket danseform.